Forumet er oppdatert!

Yay! I dag ble forumet endelig oppdatert! Masse nye funksjoner og et helt nytt og spenstig design! Check it out!

Hovedsiden jobbes med fortsatt og den ser veldig bra ut til nå, bare å glede seg!

SEGA Mega Drive konsoll fra Blaze, mitt siste tilskudd til samlingen

SEGA Mega Drive er en av mine absolutte favorittkonsoller igjennom tidene, og Blaze har laget en liten og nett konsoll med 15 innebygde spill. Dette alene er ganske kult, særlig med tanke på at det er så mange år siden Mega Drive sist ble solgt i norske butikker, men det som faktisk er enda kulere er at denne lille saken faktisk spiller alle dine gamle Mega Drive kassetter!

Jeg har testet konsollen en del nå og den virker sonefri, har testet både med flere ulike kassetter fra ulike områder i verden. Hittil har alle spillene fungert som de skal!

Konsollen er som sagt veldig liten, veier nesten ingenting og veldig hendig når man skal teste sine nyinnkjøpte retrospill.

Selvom en original SEGA konsoll er det beste, så er det veldig kjekt å ha en slik sak som dette også. Da kan man heller bevare de gamle konsollene i eskene sine, trygt for støv og andre elementer som kan ødelegge dem.

Det som følger med i esken er selve konsollen, to håndkontrollere, strømadapter, composittkabel (monolyd) og bruksanvisning. Håndkontrollene er SEGA Mega Drive II standard og ikke den første 3-knappsstandarden som man så på Mega Drive I konsollene.

Blant de 15 spillene og er innebygget i maskinen finner vi blant annet Decap Attack, Bonanza Brothers og Sonic & Knuckles. Komplett liste av spillene finner du lenger nede i bloggen.

Å koble konsollen til TVen er veldig enkelt, det finnes uttak til strøm og bilde på bakenden av konsollen og kablene er fargemerket så man skal ikke kunne koble feil her. Det er også en PAL / NTSC bryter på bakenden, denne stod på NTSC hos meg og jeg har latt den stå i denne posisjonen.

Det følger som sagt med en composittkabel med konsollen, selvom ikke dette er en veldig avansert kabel så er det et klart skritt opp fra RF. Har du en eldre konsoll koblet til via RF på en nyere flatskjerm har du sikkert merket at bildet ikke blir helt optimalt. Med denne composittkabelen blir bildet iallefall veldig bra!

Kontrollerportene er også lik som på de gamle konsollene så i teorien kan man helt fint bruke sine allerede velfungerende kontrollere, eller den gode gamle 3-knapperskontrolleren og annet tilbehør som SEGA musa. For de som sliter med gjennomslitte kontrollere derimot vil nok de to helt nye kontrollerene falle i god smak. Knappene er responsive og kjennes bra ut, og kontrollen er god å holde i. Det skulle såklart vært logoer også på kontrollene men det er det desverre ikke.

Når man slår på konsollen uten spill i vil den vise menyene der man kan velge hvilket av de 15 innebygde spillene man ønsker å spille. Menyene kan du bilde av rett under her, og der er det også komplett liste over de spillene som følger med.

Når man så har valgt seg et spill kan man når som helst gå tilbake til menyen ved å trykke på menyknappen på selve konsollen. Da blir man sendt tilbake til menyskjermen der man kan velge et nytt spill.

De 15 spillene som følger med er selvsagt veldig artige, men moroa starter for alvor når man kan plugge i sine gamle Mega Drive kassetter og nyte noen av de virkelig store klassikerene som ikke er inkludert med i konsollen. Mitt valg falt på Castlevania: The New Generation (eller Bloodlines som det er kjent som i USA)

Selvfølgelig måtte jeg også sjekke om mine japanske spill ville fungere, så jeg passet på å få testet et spill jeg syns er veldig artig, nemlig World of Illusion med Donald og Mikke. Til min store glede fungerte spillet helt perfekt på Blaze sin SEGA Mega Drive konsoll!

Etter å ha testet konsollen en stund kan jeg fortelle at den lett anbefales til alle som enten samler på SEGA spill og ønsker en enklere måte å teste spillene sine på, eller om du ikke orker alt styret med å kjøpe deg en brukt gammel SEGA konsoll. Uansett, med denne lille herligheten får du mulighet til å oppleve en svunnen tid av gaming, da spillene var lettere å sette seg inn i og grafikk og realisme ikke var det viktigste. Da det viktigste var å utfordre og underholde spilleren!

Når jeg fyller 30…

Tiden går fort. Den går faktisk veldig fort, og om litt over ett år fyller jeg altså 30 år. The big three-o. Det er en milepæl som ikke er noe jeg gleder meg veldig til. Vil liksom holde meg i tjue-årene for alltid føler jeg, for jeg kjenner meg jo ikke som en nært forestående 30-åring.

Her om dagen fant jeg iallefall en ting som kommer til å gjøre dagen jeg fyller 30 mye gledeligere. Når jeg fyller 30 skal jeg ha en kake som ligner på denne her.

Dette herlige bakverket ser helt fantastisk ut, og jeg er temmelig sikker på at det smaker utrolig digg også. Den kan faktisk smake så godt at det er ikke blir så stor psykisk påkjenning å innse at man begynner å bli voksen. Det er ikke alltid så lett å innrømme at man begynner å bli voksen, at man må ta mer ansvarlige valg i livet. Men det er da sånn tiden går.

En ting er jeg iallefall helt sikker på, og det er at tv-spill vil være en del av livet mitt uansett hvor gammel jeg blir. Jeg har et bilde av meg selv som gammel i hodet mitt, der jeg sitter på gamlehjemmet og spiller Sonic på min trofaste Mega Drive og nekter å finne meg i at spill er noe som er forbeholdt bare de unge.

God natt alle sammen

Spillomtale: DoReMi Fantasy (SFC)

Det er duket for den første i rekken av mange spillomtaler her på Livet i 8 biter. Første spill ut er et spill som kun kom ut i Japan, det kom til SFC eller SNES som den er kjent som her på våre breddegrader. Spillet er fra Hudson Soft som kanskje er mest kjent for sine Bomberman spill. La oss spille DoReMi Fantasy!

Siden spillet aldri ble sluppet utenfor Japan så er all teksten temmelig umulig å forstå med mindre man er en kløpper i japansk. Heldigvis er dette et plattform spill og de små filmene som kommer med jevne mellomrom er såpass enkle å forstå at man kjapt skjønner hvordan man spiller. Historien derimot er jeg litt mer usikker på, men du spiller en liten kar som er temmelig lik Link. Han har en stor lue som er animert helt fortreffelig, og som han gjemmer seg i hvis man ikke rører på kontrollen over tid.

Hva han heter vet jeg ikke, men jeg har valgt å døpe han for Alvin siden han minner meg om en liten alv. Han har fått i oppdrag av en jeg mistenker for å være Edvard Grieg om å samle sammen en haug med instrumenter som har blitt stjålet av noen merkelige skapninger. Disse er bossene og når man slår de får man instrumentet. Etterhvert begynner man også å samle deler av stjerner og jeg tror dette er for noteark til sanger eller noe slikt. Edvard gir deg iallefall oppdraget om å begynne jakten på instrumentene i starten av spillet, og da er det jo bare å kaste seg ut i DoReMi Fantasy sin herlige verden.

Måten man viser hvor mye helse Alvin har er veldig kul, når han har fullt liv har han grønne klær. Da tåler man 3 treffer før man dør og må starte banen på nytt. For hver treff man får mot seg bytter altså fargen på klærne, det går slik: grønt, blått og rødt. En ganske bra måte å komme unna den mer tradisjonelle livsmåleren. Man finner også masse ulike hjelpemiddel ettersom man spiller, tyggegummi og svevesko er to av de første man støter på. Sveveskoene er fantastiske og en stor hjelp på baner med mye hopping over farlig grunn. Alvin har et slags blåserør som han bruker som våpen, og han bruker det til å blåse blobler som man fanger fiendene inni for så å løpe inn i dem og sende de flyvende avgårde. Det går også å hoppe på enkelte fiender for å sprette videre og midlertidig nøytralisere dem.

DoReMi Fantasy er et spill som har latt seg inspirere av flere kjente spill, spesiellt Super Mario World (SMW) men også Sonic ser man referanser til i spillet. Verdenskartet er som i SMW og det er forståelig at de har valgt å gjøre det slik, det fungerer jo helt fantastisk bra og gir en bra oversikt over hva man har foran seg.

Fiendene i DoReMi Fantasy er veldig kreative og morsomme å møte. Alt fra fulger og vandrende grønne småbusker til hjemsøkte gjøkur og Lumière fra Skjønnheten og Udyret. Det er også en fiende spesiellt jeg lo godt av. Alle har vel møtt Lakitu fra Super Mario serien, han som sitter på toppen av en sky og kaster ned Spikys på Mario. Vel, han har en ukjent bror som jobber for Hudson Soft, en kokk som sitter i en flyvende stekepanne og kaster pannekaker ned på Alvin. Man finner også ulike power-ups og en av de som jeg likte veldig godt er en boble som gjør Alvin usårlig og superrask. Akkurat som boblen man får i Sonic spillene.

På hver bane finner man også et hjemsøkt hus, det låter sikkert kjent for de som har spilt SMW. Men selvom DoReMi Fantasy låner fra andre spill så er det hele gjennomført og omgjort på en måte som gjør det til noe helt eget. Det er tydelig at utviklerene har mye kjærlighet til de store klassikerene og med DoReMi Fantasy gjør de en herlig honnør til de spillene. Vanskelighetsgraden er veldig behagelig og selv jeg med min dårlige koordinasjon og reaksjonstid leker meg igjennom de ulike banene og bossene. Noen vil kanskje si at det er for lett, men personlig liker jeg at det ikke er så blodig vanskelig. Det finnes nok av slike spill fra de forrige generasjonene.

Etter man har bekjempet den første bossen i spillet reiser man til sjokoladeland og der begynner jakten på den første stjernen. Baner som inneholder en del av stjernen har en glødende stjerne på brikken sin, som forsvinner når man har funnet den. Noen er lette å finne, mens andre er gjemt langt bedre og krever litt grubling for å finne. Banedesignet er utrolig bra og veldig mye omtanke har blitt lagt ned i den. Spesiellt artig er det når Alvin hopper ned i halsen på en champagneflaske for så å bli skutt ut av den som en champagnekork. Sjokoladeland gjorde meg dessuten utrolig godtesjuk der man hopper rundt på toffepops og ballerinakjeks og sklir rundt i elver av melk.

I sjokoladeland møter man også en gammel kjenning fra Hudson Soft, nemlig Bomberman i egen høye person. Der møter man også en karakter jeg har valgt å døpe til Professor Kakedeig som forteller om hvorfor man må sanke sammen stjernedelene. Musikken er noe av det deiligste jeg har hørt, fins ikke masete og slitsom men er bare helt deilig å sitte å høre på mens man spiller igjennom de mange banene.

Etter å ha spilt DoReMi Fantasy i noen timer sitter man igjen med en veldig god følelse. Spillet er akkurat slik man forventer av et godt plattformspill, noe som ikke er så vanlig å se lenger. Mange flotte og kreative baner, morsomme fiender og en dose humor og sjarm som varmer et retrohjerte. Det er helt klart verdt pengene dine, enten du kjøper det til SFC eller laster det ned til Virtua Console til Wii.

Pluss: Kule baner, kreativ design, fantastisk grafikk, deilig musikk.

Minus: Noen av banene er veldig korte, kun på japansk.

Dom: 9/10

Gullkorn fra gamle spillblader

Når man sitter å blar igjennom de gamle spillbladene fra barndommen (som Nintendo Magasinet eller Power Player f.eks.) oppdager man mange litt sprøe ting. Enten det er en journalist som spår at Sonys nye Playstation kommer til å faile hard, eller dårlige råd fra spillekspertene så er fellestrekket at det bringer frem litt latter. Det er jo lett å le nå i ettertid når man vet hva som skjedde, men i dag er gullkornet fra Pro’s Corner i bladet Power Player. Den oppmerksomme leser vil legge merke til at illustrasjonen i dag er av Power Player som fantes samtidig med Nintendo Magasinet. Fant desverre ikke noen bilder av de nyere Power Player bladene.

Pro’s Corner var en del av bladet der leserene kunne sende inn problemer de hadde med spillene sine, og få hjelp av Power Player sine spilleksperter. Dette var i tiden før internett og alle løsninger kun var et museklikk unna. Dette var i tiden da man hadde tipstelefoner man kunne ringe for å få hjelp, eller sende brev til blader og vente i 2-3 måneder å få hjelp.

Ok, over til gullkornet fra vintage spilljournalistmunn. En leser med navn Danliel sliter med spillet Lagoon til SNES. Han skriver følgende til Power Player:

“Jeg står fast i isslottet, ved bossen med den rullende ballen og de seks krystallene. Hvordan tar jeg ham?”
- Daniel

Et ganske greit spørsmål, hva er taktikken for å slå denne bossen. I tiden før GameFAQs.com så setter Daniel sin lit til at Power Player sine spilleksperter har rundet spillet og kan bidra med tips og strategier. La oss ta en titt på hva Daniel får til svar fra Power Player:

“Visst er det vanskelig. Ni ganger av ti klarer man ikke engang å knuse de seks krystallene før det over. Desverre har heller ikke vi klart dette, og ettersom spillet er så dårlig anbefaler vi ganske enkelt at du blåser i det. Kjøp Secret of Mana isteden.”

… Ja vel? Det var jo et godt råd, kjøp Secret of Mana isteden. Tydeligvis hadde spillekspertene trengt litt eksperthjelp selv også. De er iallefall ærlige om at de ikke har klart det, og de har heller ikke oppdaget en strategi på bossen. Kjedelig for Daniel som har gått og ventet i syv lange og syv breie på hjelp til å fullføre Lagoon.

I dag er det mye enklere, et kjapt søk på GameFAQs.com og jeg fant flere løsninger på spillet. Den beste forklaringen var denne:

“Now this boss is much tougher than your previous bosses could ever be. This is Thimale, and there are two parts to defeating it. Part one, defeat the 6 small crystals on both sides of the screen. Be careful though, because they will launch out crystal shards at you, and a giant rolling ball will come up and down the middle section, doing massive damage to you. The best tip I can give for you on this, is to try and master defeating all 6 small crystals first (stand in front of each crystal, and attack & jump). It be best to wear the Protective Ring or Defensive Ring for this portion. Once you have succeeded in defeating the small crystals, use the Elixer to refill your HP (that’s if you feel you need to), and the Bright Stone to refill your MP. The second part is that the giant rolling ball will change it’s form, revealing to be Thimale’s true form. It’ll still continue to roll up and down, but it’ll also stop shooting out ice blasts at you. Get in front of Thimale, and equip the Power Ring, and keep stabbing at it. Just watch out when it starts rolling. Keep this up, and you will be able to defeat Thimale.”

Ting var kanskje bedre før, men en ting er iallefall sikkert, ting er enklere nå enn før. Spill som før eide deg og som du satt sleit deg i håret over, kan i dag med enkle søkeord løses på en, to, tre. Hva med deg? Er du en som tyr til løsninger fra andre når du sitter fast i et spill, eller er du en av de som skal klare alt alene uten hjelp? Jeg er helt klart en av de førstnevnte, det å stå bom fast i et spill er noe av det aller verste jeg vet. Men det skjer ikke så ofte lenger, og når jeg kjenner etter så er det egentlig litt trist at jeg ikke opplever den frustrasjonen lenger.

Dorque & Imp – SNES spillet som aldri ble til

Jeg fant en ganske spennende artikkel i et nummer av Power Player, det handlet om et svensk spill som var under utvikling til Super Nintendo. Her er min oppsummering av historien om det spillet.

Året er 1995, i et kjellerlokale i Stockholm, Sverige sitter Peter og Jim og koder et spill til Super Nintendo. Spillet heter Dorque & Imp og er det første helsvenske SuperNES spillet. Det skal bli et plattformspill med fire unike verdener med masse fiender. Det er to andre også med på prosjektet som jobber med spillmusikken, men navnene deres er ikke kjent.

Dorque er lærling hos en trollmann med et frynsete rykte, og Dorque må igjennom spillets fire baner samle sammen mange gjenstander som øker trollmannens krefter. Det viser seg etterhvert av trollmannen ikke er så hyggelig som det Dorque har trodd, og det hele skal avsluttes med kamp mellom trollmannen og lærlingen hans Dorque.

Grafisk sier guttene at de har latt seg inspirere av Tolkiens verden. De har også hentet mye inspirasjon fra Norrøn mytologi. De har lyst til å bruke Odin i spillet, men reglene til Nintendo sier at det kun er lov til å bruke Guder fra den greske mytologien.

Spillet blir støttet økonomisk av tv-spillbutikken TV-Spelsbörsen, og sammen med Peter og Jim skal de starte spillselskapet Norse. De har allerede kontaktet utenlandske spillselskaper og forbereder seg for vårens spillmesse i England. Siden de ikke har tilgang til Nintendos manualer for koding av spill har Peter med sin utdannelse i matte- og informatikkutdannelse laget alle koder fra bunnen av.

Dorque & Imp er ikke det første spillet til Peter og Jim, fra før har de laget PC spillet Legend of Myra. Dengang ble gutta lurt trill rundt og utgiveren av spillet, et firma med navn Grand Slam betalte de aldri en krone for jobben de gjorde.

Norse valgte å lage spillet til Super NES fordi i forhold til Mega Drive så har den flere farger tilgjengelig (256 mot 64). Men Jim er skuffet over at han i praksis må nøye seg med langt mindre farger på grunn av minne og tidsbruk.

Det er ikke så mye mer som er kjent om spillet enn det lille som jeg har skrevet over. Spillet kom aldri ut, noe som var veldig synd for det ser ganske kult ut på bildene under her. Hadde jo vært veldig gøyalt om det faktisk hadde kommet ut, det hadde kanskje skilt seg litt ut fra de amerikanske og japanske spillene som fantes til SNES på den tida. Vel, alt man kan gjøre nå er å se på bildene og drømme seg inn i hvordan spillet kunne ha vært.

Games on demand – nyskapning for enhver pris?

I dag sjekket jeg ut den nye tjenesten som Microsoft lanserer på Xbox 360 i den nye dashboard updaten sin, nemlig games on demand. Dette er litt som de klassiske Xbox originals som man i lang tid har kunnet lastet direkte ned til harddisken. Games on demand skal derimot ta for seg nyere Xbox 360 spill. Eller, nyere og nyere. Det er ikke mange nye spill å se på line-upen som ble lansert i dag. Spill som Viva Pinata, Assassin’s Creed, Mass Effect, Oblivion og Need For Speed Carbon. Dette er jo alle spill som er veldig billige i butikken i dag, så hva Microsoft har tenkt på da de selger disse til 299 kroner stykket klarer jeg ikke å forstå.

Her har vi altså spill som har null kostnad å selge, man trenger ikke å trykke opp cover, manualer og plater. Det er bare data som sendes til brukerens harddisk via internett. Når spillene også er billigere å kjøpe i butikk med cover, manual og plate så er det vanskelig å se for seg hvilken tro Microsoft har på at dette skal bli en suksess. Tror de virkelig at vi er villige til å kjøpe halvgamle spill til dyrere priser enn i butikkene? Digital nedlasting skal jo være rimelig, ikke mer kostbart enn det dyreste leddet (butikken).

Skal digital distrubisjon ha en fremtid må prisene ned, det er helt sikkert. Når man slipper unna alle utgifter man har ved å trykke opp et fysisk objekt, kan man ikke bare “selge spillene til halv pris” som Microsoft sier til VG. Prisene må enda lenger ned, iallefall hvis de er så gamle som de titlene Microsoft har valgt å gi oss i denne omgangen.

Nei, takke meg til gammeldags spillhandel i butikk.

Turtles in Time: Re-shelled

I dag kommer det en remake av et av mine favoritt SNES spill, Turtles in Time. Dette har fått undertittelen Re-shelled og er det andre Turtles spillet som kommer til Xbox Live Arcade (XBLA). Det første var Turtles Arcade fra 1989 som var en direkte portering fra arcadeklassikeren, og nå er det altså en totalt overhaling i HD av hitten fra 1991, Turtles in Time. Turtles in Time til SNES var basert på en arcade versjon, og det er denne arcade versjonen som er blitt portet over til 360. Dette er i seg selv en veldig god nyhet, men det blir enda bedre. Først var det nemlig forespeilet at prisen skulle være på 1200 Microsoft Points (MSP) men Ubisoft som de hyggelige utgiverne de er har satt den ned til 800 MSP!

Siden det er arcade versjonen som er utgangspunktet her så kan det være greit å få frem forskjellene på den og SuperNES utgaven.

Arcade versjonen hadde støtte for opptil fire spillere, mens SNES versjonen hadde kun støtte for to.

Arcade versjonen hadde mer detaljerte bakgrunner

I SNES versjonen sprengte bossene og forsvant fra skjermen når de var slått, men i arcade versjonen døde de faktisk.

Arcade versjonen hadde en del lys og væreffekterm. I banen Prehistoric Turtlesaurus var hulen mørkere, og i Skull and Crossbones regnet det. Dette ble kuttet fra SNES utgaven.

SNES versjonen hadde en ekstra bane, Technodrome: Let’s Kick Shell. I tillegg hadde den fire ekstra mini bosser. Bossen Cement Man fra arcade versjonen ble kuttet fra SNES versjonen.

SNES versjonen fikk også ekstra spillmoduser, Time Trial og Versus.

Selvom jeg helst hadde sett en ren remake av SNES versjonen blir det spennende å teste ut arcade utgaven. Takk til Blades som påpekte at det faktisk var arcade versjonen som ble remaket, og ikke SNES versjonen som jeg først trodde.

Det er lagt opp til multiplayer for opptil fire spillere, både lokalt og via nettet. Re-shelled kan bli en fantastisk multiplayer opplevelse som så mange andre retroklassikere på XBLA. Det ser iallefall meget lovende ut, og jeg gleder meg til å komme hjem fra jobb og laste ned dette! Blir veldig moro å kaste fotklanen soldatene inn i skjermen, noe som var blant det kuleste i orignal versjonen, og heldigvis har de beholdt dette i remaken.

Remakes av klassiske retrospill er skikkelig i vinden om dagen, for noen uker siden kom The Secret of Monkey Island Special Edition som jeg skal skrive mer om i et annet innlegg. For oss som har spilt originalene er det artig å se disse gjenskapt med bedre grafikk og lyd men med gameplayet intakt og like bare som originalen. I kveld skal jeg iallefall tilbake til 90-tallet da ninjaskilpadder, pizza og surferengelsk var heitere enn noengang.

Hvis du lurer på hvilken skilpadde jeg skal spille som kan jeg fortelle deg at det blir min favoritt Donatello. Alltid vært en fan av Bo’en hans, og hans lilla bandana da selvfølgelig. Hvilken skilpadde er din favoritt?

Cowabunga dude!

Formatkrigen PAL vs NTSC

På forumet de siste dagene har det blåst opp til stor diskusjon om hvilket format som er det beste, og det er to kandidater som det strides om. I det blå hjørnet finner vi PAL som er den europeiske standarden, mens i det røde hjørnet finner vi NTSC som brukes i Nord Amerika og Japan.

Begge sidene har sine argumenter i orden, NTSC supporterne kan vise til raskere bildeoppdatering og lyd samt at det viser spillet i fullskjerm, mens PAL har et letterbox format som har sorte kanter oppe og nede på skjermen. PAL supporternes største argument er nostalgifølelsen som følger med når man spiller spillene akkurat som da man var yngre samt at det har bedre bildekvalitet med mer naturlige fargetoner.

Jeg er en av de som foretrekker PAL spillene, eller de europeiske spillene. Grunnen til dette er at jeg ønsker å ha spillene slik de var da jeg var yngre. Det at NTSC spillene har større skjerm og raskere grafikk betyr ikke noe for meg, det er viktigere at spillene oppfører seg som de gjorde da jeg spilte dem selv for mange år siden. Det er ikke lett å forklare, og sikkert ikke lett å forstå men det har også noe med følelsen av å ha nøyaktig de samme spillene som jeg hadde som liten. Aller helst med skandinavisk tekst på eskene og manualene.

Hvordan er det for deg? Hva er ditt foretrukne format?

Bærbar retrosommer

Nå er sommeren over oss for fullt, og med 30 grader i skyggen er det ikke så lett å sette seg ned foran tven med sin favoritt retrokonsoll. Sommeren er derimot den perfekte årstiden for å ta med seg sin trofaste Gameboy eller en annen bærbar spillkonsoll ut i sommersolen.

De bærbare spillkonsollene blir ofte undervurdert når de blir sammenlignet med sine stasjonære storesøsken. Men det er langt enklere å putte Gameboyen i sekken og stikke på stranda, enn å slenge Super NESen og en tv samt strømaggregat for å drive herligheten. Jeg husker godt en reklame Nintendo kjørte på 90-tallet for Gameboy der noen gutter dro med seg Nintendo konsollen ut med sykt lang skjøteledning for å game utendørs. Prøvde forgjeves å finne igjen den reklamen på nettet, men desverre uten hell. Den hadde fått frem poenget veldig bra, samt vært artig å se igjen etter alle de årene.

Nå finnes det jo flere alternativer enn Nintendos Gameboy da når det kommer til bærbare spillkonsoller, men det er nok Gameboy som har nådd ut til de fleste her hjemme i Norge. Sega hadde sin Game Gear (avbildet med TV-tuneren), en veldig artig sak som trengte hele 6 AA batterier. Med farge og bakgrunnsbelyst skjerm var den teknisk overlegen Nintendos Gameboy. Desverre gjorde den samme skjermen kort prosess av batteriene, og man måtte regne med å bytte til nye batterier etter knappe 5 timer. Til sammenligning varte en Gameboy i nesten 14 timer med sin monochrome skjerm uten baklysbelysning. Som vanlig hadde Sega et par kule reklamekampanjer på gang også med Game Gear, en av de beste var “The Sega Game Gear: Separates the men from the boys.” En annen sammenlignet Gameboyen sin “spinatgrønne farger” med Game Gearen sine “lyse vakre farger”.

Atari hadde også en bærbar konsoll på markedet kalt Lynx, da denne kom på markedet i 1989 var det den første som tilbød fargedisplay. Salgsmessig gikk den veldig dårlig med under 500.000 solgte enheter ifølge Wikipedia. I likhet med Segas Game Gear hadde Atari Lynx også bakgrunnsbelyst skjerm. Den brukte også 6 AA batterier og sugde strøm i høy hastighet, de 6 batteriene varte knapt nok i 4 timer. Til gjengjeld hadde den sinnsyk grafikk i psuedo 3D. I Norge var Atari Lynx solgt eksklusivt hos Spaceworld sine butikker.

Enda så fins det mange flere bærbare konsoller, felles for dem alle er at de ikke hadde noe å stille opp med mot Nintendo sin lille kjempe, Gameboyen. Nintendo sin kontinuerlige oppdatering av konsollen, ved å gjøre den mindre, mer batteristerk, gi den fargeskjerm, bakgrunnsbelysning og nå med Nintendo DS to skjermer hvorav en er berøringssensitiv. Hele veien har Nintendo klart å beholde markedsandeler til grensen på monopol. Nå er det ikke mange tall tilgjengelig om gårsdagens konsollsalg i Norge, men ser vi på dagens marked innehar Nintendo 90% mens Sony med sin PSP bare har 10%. Det er naturlig å tro at Nintendo ikke har mistet markedsandeler med tiden iallefall.

Så, uansett hvilken bærbar konsoll du velger å ta med deg ut, kos deg i det nydelige været vi er så heldige å ha nå. Fortell gjerne hvilken konsoll du tar med deg ut, og hvilke spill som har fast plass i konsollen.