TGIF – Arcademinne #2

Et av mine første møter med et arcadespill var Outrun på Hønefoss Storsenter. På Senteret i Hønefoss var det en stor arcade, men da jeg var så liten var jeg ikke gammel nok til å komme inn der alene. Outrun derimot, var plassert utenfor selve arcaden og var fritt vilt for mine sårt ervervede vekslepenger.

Det føltes virkelig som om jeg kjørte en bil, der jeg satt og rattet inne i et kabinett som føltes så stort at jeg husker det som en “ekte” bil.

Outrun er et fantastisk spill, med høy fart og fete biler. Dessuten, hvilket annet bilspill lar deg kræsje og det verste som skjer er at dama di kjefter på deg, før dere fortsetter videre nedover motorveien på jakt etter førsteplassen.

Resident Evil – fortsatt skummelt

Snakket med en kollega i dag om det kommende 3DS-spillet “Resident Evil Revelations” og vi endte kjapt med å diskutere de gamle Resident Evil-spilla.

Vi hadde begge spilt igjennom alle hovedspillene i serien til nå, og det som var lett å enes om var at de første spillene var mye bedre enn de nye. Spesiellt Resident Evil 2.

Mange klager på det de kaller “tank-kontrollen” til de tidligere spillene, og ja, kontrollen er ganske spesiell. Men hvis man velger å hoppe over spillet på grunn av litt uvante kontroller, går man sannerlig glipp av noen fantastiske spill.

Etter praten vår i dag bestemte jeg meg for å spille litt Resident Evil når jeg kom hjem fra jobben. Valget endte på “Resident Evil: Director’s Cut” til PSP som jeg lastet ned fra PSN for en tid tilbake. Grafikken hadde holdt seg overraskende bra syns jeg, med tanke på at alle bakgrunnene er forhåndsrendret så er det bare figurene som er i “gammeldags” 3D. Greit nok, de har ikke lip-sync og følelsene fra L.A. Noire, ei heller skuespilltalentet, men du som det er noe eget over den cheesy dialogen i “Resident Evil”.

Det er vanskelig å si om Capcom gjorde dette med vilje eller ikke, men nå i ettertid kan det kanskje virke som akkurat det. “Resident Evil” føles mer som en parodi på zombiefilmer nå enn noensinne, og det er rart med det, men jeg syns det dårlige skuespillet fungerer. Dog på et mer humoristisk plan enn på et følelesmessig plan.

Musikken hadde jeg nesten glemt hvor bra er, der jeg satt med headsettet på skvatt jeg rett som det var av raske endringer i musikken og brå, ekle lyder. Selv på steder der jeg vet at “nå kommer det!” var det vanskelig å ikke skvette i det hele tatt. Tiltross for den lille skjermen på PSP-konsollen, så ble opplevelsen veldig bra med lyden via et headset. Det var virkelig sånn at jeg levde meg inn i historien jeg har opplevd mang en gang. Være seg på PS1 eller i den nyere oppussede versjonen til Gamecube.

Er det en ting jeg savner fra de nyere “Resident Evil”-spillene så er det gåtene. De er kanskje ikke mensa-grade, men det er heller ikke jeg. Personlig syns jeg gåtene i de tidligere spillene var både gjennomførte og til tider ganske vriene. Det er lett å se at Capcom har valgt å legge fokuset på det vestlige markedet, og det de tror vi i vesten forventer av et spill i dag. Spesiellt nå som Capcom ikke er langt unna med et “Resident Evil”-FPS, der man spiller som de slemme.

Aldri før har jeg vært mer usikker på fremtiden til “Resident Evil”. Forhåpentligvis vil både Revelations og det nylig annonserte “Resident Evil 6″ vise at Capcom fortsatt vet hva survival horror innebærer. For etter “Resident Evil 5″ er jeg redd for at de ikke fikk frem det spesiellt godt. Med mindre survival horror innebærer å skyte alt som rører seg til det ikke lenger gjør det. Et lite tips fra meg Capcom, det gjør det ikke…

Nintendoklær hos KappAhl og HM

Bergsala kunne i dag fortelle på sin Facebookside at det nå var flere plagg med Nintendomotiv i salg hos klesbutikkjedene KappAhl og HM.

Til min store skuffelse var det bare barnestørrelser å finne, er igjen henvist til min snart 10 år gamle Wind Waker t-shirt og Mario Kart Double Dash hoodie. Hadde vært digg med noe nytt, hører dere Bergsala? Nintendoklær til voksne hos Dressmann? Hadde ikke vært meg imot ^_^

Nygamle spillpakker på vei

En ting som har blitt veldig populært den senere tida er HD-oppdateringer av klassiske spillserier. Fra før av har vi sett de fleste til Playstation 3, som startet trenden med God of War-serien.

Senere har det kommet pakker med høydepunkter såvel som pakker med mindre positive egenskaper. Blant de bedre er fjorårets pakke med ICO og Shadow of the Colossus samt Sly Raccoon Trilogy. Der Sly Raccoon var en spill serie som solgte bra til PS2, var ICO og Shadow of the Colossus to spill som høstet stående ovasjoner fra en samlet spillpresse, men som skuffende nok ikke solgte spesiellt bra.

Derfor er det spesiellt gøy å se disse to spillene igjen, mye fordi de er fantastiske spill, men også fordi de nå får en ny sjangse. Denne gangen vet flere om spillene, og til tross for like dårlig markedsføring som forrige gang Sony slapp disse spillene, ligger de bedre an til å havne i samlingen til nye eiere.

2012 ser ut til å bli et fantastisk år for HD-versjoner av klassiske spilltitler. Allerede i februar kommer Konami med Metal Gear Solid: HD Collection, (som alt er sluppet i USA). Pakken inneholder fem spill, Metal Gear Solid 2, Metal Gear Solid 3, Metal Gear Solid: Peace Walker (tidligere kun sluppet på PSP), samt begynnelsen på Metal Gear-sagaen med MSX-klassikerene Metal Gear og Metal Gear 2. Pakken lider av en stor mangel, og det er at hverken Metal Gear Solid til PS1 eller remaken til Gamecube, Metal Gear Solid Twin Snakes er med i pakka. Ellers en fantastisk pakke med god verdi for pengene.

Konami kommer også med en liten Silent Hill-pakke, men her snakker vi virkelig en liten pakke. I motsetning til Metal Gear sine fem spill, er det bare to spill i Silent Hill: HD Collection. Igjen så mangler originalspillet til PS1, men heldigvis har de valgt å ha med min personlige favoritt i serien, Silent Hill 2 samt oppfølgeren Silent Hill 3. Merkelig er det at Konami har valgt å utelukke Silent Hill (4): The Room, som også kom til PS2/Xbox. To spill føles liksom litt fattig, når serien har flere spill å ta av. ICO og Shadow of the Colossus klarer seg fint med sine to spill, men nå er det få spill som når de to til knærne engang.

Sony har heller ingen planer om å ligge på latsiden, og slipper sin Jak and Daxter: The Trilogy, en pakke jeg ser veldig frem imot. Her er alle de tre herlige Jak and Daxter-spillene til PS2, mens de ser ut til å ha utelatt det mindre vellykkede Jak and Daxter: The Lost Frontier. Men jeg har vanskelig for å tro at noen vil felle tårer av den grunn.

I april er det Capcom sin tur, med Devil May Cry: HD Collection. Denne inneholder alle de tre Devil May Cry-spillene som kom til PS2.

Et innlegg om… sengetøy?

Interiør er ikke det som jeg skriver mest om, men noen ganger dukker det opp noe som er så fett at det bare må frem. IGN delte dette bildet på sin Facebook side, og etter noen kjappe søk på internettets bestevenn, Google, så fant jeg ut at bildet var fra 2010.

Det står respekt av å lage sitt eget NES-inspirerte sengetøy, spesiellt når det ser så fett ut som det gjør her. Hadde helt klart kjøpt dette hadde det vært i salg hos Kid eller Princess.

Kanskje er det håp om at dette kan komme i salg en vakker dag, det selges tross alt superhelt t-shirts på HM og andre mainstream motesjapper. Vi kan iallefall drømme.

TGIF – Arcademinne #1

Mange husker sikkert tilbake på arcadespill med kjære minner. I dagene før man kunne forvente full-HD spillunderholding på tv-skjermen hjemme i stua.

Denne fredagen mimrer jeg litt om SEGA sitt fete Ferrari F-355 kabinett. Denne kom i to utgaver, en vanlig utgave med en skjerm per spiller, og en skikkelig episk utgave med hele tre skjermer. På denne utgaven kunne man se til høyre og venstre for å sjekke eventuelle forbikjøringer, og denne var det nærmeste jeg kom en ekte Ferrari i ungdommen. Ikke at den situasjonen der har endret seg siden den gang

Det var kun en bil å velge i dette spillet, og det var selvsagt Ferrari F-355. Følelsen av å virkelig kjøre et italiensk motormonster ble perfekt gjenfortalt, der man satt inne i cockpiten omringet av surroundhøytalere og førersete som ristet.

Desverre var denne utgaven utrolig kostbar, og i dag er den nesten umulig å finne igjen hos de få stedene som fortsatt har et smalt utvalg av arcadespill.

PEGI – lite gjennomtenkt aldersmerking?

En ting som har irritert meg i lang tid nå er aldermerkingen til PEGI. PEGI for de som ikke er klar over det, er en felles pan europeisk aldersmerking av spill.

I England derimot er det BBFC som setter aldersgrensene på spill, BBFC er som vårt Medietilsyn, men i England setter de også aldersgrenser på spill i tillegg til filmer.

Man skulle tro at BBFC som setter faktiske aldersgrenser var strengere enn PEGI som setter aldersanbefalinger. Dette er dog ikke tilfelle, og i noen av eksemplene jeg har valgt å legge frem i dag er det vesentlige forskjeller mellom BBFC og PEGI.

Problemstillingen er som følger, er det rettferdig at PEGI har vurdert spillene så mye høyere enn BBFC? PEGI har jo mye makt når det kommer til foreldre og deres frykt for at barna deres skal spille noe som ikke er passende for dem. Når det er slike store avvik mellom PEGI og BBFC gjør det legitimiteten til PEGI blir mindre? Da PEGI ikke er lovfestet aldersgrenser, men bare merking er det desto mer viktig at ting blir vurdert skikkelig.

Det er jo heller ikke slik at PEGI mangler de samme aldersnivåene som BBFC har. Bortsett fra BBFC sin 15-årsgrense og PEGI sin 16-årsgrense er de øvrige trinnene like.

WWE 12

James Bond: Quantum of Solace

Homefront

Elder Scrolls V: Skyrim

Dette er bare noen få spill som har det samme innholdet, men som har blitt vurdert særs forskjellig av PEGI og BBFC. Andre eksempler er spill som Skate 3 og NHL 12 som begge er 16+ ifølge PEGI, men av det amerikanske vurderingsorganet ESRB har NHL 12 fått “Everyone 10+” mens Skate 3 fikk “Teen 13+”.

Disse to er kanskje de mest ekstreme eksemplene på PEGI sin tilsynelatende tilfeldige aldersmerking. Skate 3 er et skateboardspill som mange unge gjerne vil spille, men når foreldrene ser 16+ på spillet i butikkene, vil de ikke da tenke at dette er et upassende spill for Ola på 13? Enda verre er det med NHL 12, et sportsspill som ikke Lisa på 10 burde spille ifølge PEGI. Hadde Lisa bodd i USA dog, så hadde det vært en annen sak.

Helt til slutt har jeg et eksempel der PEGI har vurdert et spill til 16+ mens det tyske organet USK har gitt spillet en 12+ rating. Tyskland er et av de mest beryktede landene når det kommer til å bannlyse digitalt innhold. Men selv tiltross for det har PEGI vurdert det slik at 12+ ikke er strengt nok.

Cabela’s Big Game Hunter 2010

PEGI sin fremtid som en seriøs aldersmerking vil jeg påstå er usikker skulle de fortsette å “radikalisere” aldersmerkingen på denne måten. Hvem kan ta de seriøst når de mener at ishockey ikke er passende for noen under 16 år?

Retro Revival!

Lenge siden sist jeg la ut noe nytt på denne bloggen, men det skal det bli en endring på!

Kommer til å begynne med regelmessige oppdateringer igjen, med mer retrostoff for de som elsker gode gamle spill

Earthworm Jim HD

Etter mye ventetid er det endelig kommet en oppusset versjon av et av mine favorittspill, «Earthworm Jim». Det var ikke få timer jeg brukte foran tv-apparatet sammen med meitemarken i romdrakta. «Earthworm Jim» var en fast kassett i min trofaste Mega Drive, og det i storefri gikk diskusjonene hyppig om hvilken av Mega Drive og Super Nintendo utgavene som var best.

Super Nintendo hadde mange fordeler, flere farger og en mer spenstig lydchip var det viktigste. Men det Mega Driven scora høyt på var den fantastiske animasjonen til meitemarken Jim og de andre skapningene i spillet. Disse animasjonene hadde ikke Super Nintendo-versjonen, og derfor var Mega Drive-versjonen helt klart best. Iallefall i mine øyne. Nå er det gått mange år siden diskusjonene om SEGA og Nintendo i skolegården, og selvom det fortsatt er «konsollkrig» nå om dagen, så er det ingenting sammenlignet med krigen som pågikk på 90-tallet. Kanskje var det fordi jeg var yngre og langt inni meg hadde lyst på en Super Nintendo men ikke fikk, men jeg kjempet med nebb og klør i uttallige diskusjoner innenfor temaet. Vi ble stort sett aldri enige …

Nå har altså Shiny sin klassiker blitt relansert til Xbox 360, og denne gangen i fantastisk HD. Det slår meg hvor ufattelig nydelig 2D-grafikk er blitt når den relanseres i HD. Jeg blir nesten rørt til tårer da jeg hører den klassiske kjenningsmelodien til «Earthworm Jim» strømme gjennom høytalerene. Det originale soundtracket er laget av Tommy Tallarico, som har laget spillmusikk til over 250 forskjellige spill! Han er særlig anerkjent for sitt arbeid under 16-bit eraen. Det er lagt til tre helt nye brett med nye fiender, og i tillegg er det mulig å spille sammen med inntil 3 venner.

Det var David Perry sitt selskap Shiny som utviklet «Earthworm Jim» som ble gitt ut av Interplay sommeren 1994. Perry står fremdeles i dag høyt på min liste over utviklere jeg beundrer, selvom jeg gråt litt inni meg da jeg endelig fikk spille Enter the Matrix og oppdaget at det var hypet opp til uante proporsjoner og sugde skikkelig. Tiltross for det har han en lang liste av innovative og spennende titler på samvittigheten, og jeg nevner i fleng; «Earthworm Jim», «Messiah», «MDK», «Aladdin» og «Global Gladiators» (de to sistnevnte ble utviklet før han startet Shiny i 1993).

«Earthworm Jim HD» kommer i første omgang til Xbox 360, men om en månedstid slippes det til flere plattformer, blant annet PS3. Det man får er en samling med sprøe, fargesprakende brett sammen med et herlig soundtrack og noen fantastiske figurer med så mye sjarm at det er umulig å ikke bli forelsket. Har du aldri spilt «Earthworm Jim» før skylder du deg å teste det ut nå. Dette er en herlig reise tilbake til en tid da plattformspill var kongen, og heltene var kule som få!

Legendarisk spillutvikler får ny logo

Den legendariske spillutvikleren Rare fortalte 2. juni at de ville endre sin logo, 25 år etter at de fikk navnet Rare. I 1982 ga selskapet ut spillene sine som Ultimate Play the Game, ofte forkortet til bare Ultimate. Det var først i 1985 de begynte å bruke navnet Rare på sine utgivelser, Ultimate Play the Game-lisensen ble solgt til U.S. Gold på denne tiden.

Rare (eller Ultimate Play the Game) innehar en spesiell plass i hjertet hos mange spillere verden over. Fra titler som «Sabre Wulf» og «Jetpac» (gitt ut under Ultimate Play the Game) til «Battletoads», «Killer Instinct» og «Goldeneye» har de i over 25 år levert uforglemmelige spillopplevelser. De fleste forbinder nok Rare med Nintendo, og det er kanskje ikke så rart. I 1994 gikk Rare inn i et ekslusivt samarbeid med akkurat Nintendo.

Det var i denne perioden noen av de aller beste spillene deres ble unnfanget. Rare sine titler var blant de få som holdt like høy standard som spillene Nintendo selv lagde, og det var med «Donkey Kong Country» at de virkelig viste hva en Super Nintendo kunne prestere. Med grafikk og lyd som fikk SEGA sin Mega Drive til å se betraktelig svakere ut var Rare sine titler med på å gi Nintendo et enda klammere jerngrep om spillmarkedet på tidlig 90-tallet.

Da Nintendo endelig lanserte sin Nintendo 64 i 1996 (1997 i Norge) hadde de fått uventet konkurranse av en ex-samarbeidspartner som for en tid tilbake jobbet med å utvikle en CD add-on til Super Nintendo. Dette samarbeidet gikk totalt til hundene da Nintendo ikke ville la Sony få lisens til å utvikle sine egne spill til formatet. Sony gikk da inn for å legge ned hele prosjektet, men etter flere diskusjoner inad i selskapet ble PlayStation lansert i 1994. Til forskjell fra Nintendo 64 hadde Sony (i likhet med SEGA) valgt CD-ROM isteden for det tradisjonelle og kostbare kassettmediet som Nintendo hadde brukt siden de første entret spillmarkedet.

Dette sammen med en diktatorisk holdning til lisensprising gjorde til at det kom en strøm av irriterte spillutviklere over til PlayStation for å få lavere lisensgebyrer og høyere profittmarginer. Hadde det ikke vært for Rare sine utgivelser til Nintendo 64 hadde det blitt betraktelig mindre stortitler for Nintendo 64-eierene. Nintendo 64 fikk noen fantastiske spill fra Rare, «Goldeneye», «Banjo Kazooie», «Perfect Dark», «Jet Force Gemini», «Donkey Kong 64» og det fyllesjuke ekornet i «Conkers Bad Fur Day», var alle såkalte “killer apps” som gjorde Nintendo 64 til et selvsagt kjøp for enhver gamer med respekt for seg selv.

I 2002 ble Rare kjøpt opp av Microsoft Game Studios som for mange kom som et realt bitchslap i ansiktet. Fra de ble tatt over av Microsoft Game Studios har de virkelige kjempetitlene latt vente på seg. Selvom spillene har vært bra, har de manglet det lille ekstra man hadde blitt vant til fra «Rare», men de er fortsatt et spillstudio man bør holde et øye med i de neste 25 årene.